1 vare i handlekurven

Gullet skal hem der det hører heme

Av Paal Zandstra Krokeide, stifter av og tidligere leder av Diaspora Bergensis

La meg starte med en tilståelse: 20. mai 2023 var jeg ikke i St. Hanshaugparken eller på Ullevål sammen med dere andre rødkledde. Jeg var på jorden-rundt reise med familien – og stuck som på Bali – og verdens mest ulykkelige mann.

Stuck. Ikke fordi jeg ikke ville – eller forsøkte. Men stuck – fordi de bilaterale forhandlingene med madammen om å omdisponere 30 000 kroner fra familiebudsjettet til en tur-retur Oslo – Bali strandet allerede i første forhandlingsrunde. Saken ble ikke tatt opp til ny votering, for å si det sånn.

Så mens dere var 10 000 Brann-supportere som fylte St. Hanshaugparken og marsjerte i ellevill Brann-rus mot Ullevål, satt jeg, lederen av Diaspora Bergensis i GMT+8 på feil side av jordkloden og fulgte kampen på iPaden med dårlig dårlig WiFi. Brann vant 2-0, det var tett i tett med rødt fra gressmatten til opp under taket, og det var voldsomme gledesscener. Jeg så det hele i 240p med lagging.

An image without an alt, whoops
Fra forhandlingsbordet i Bali.

Det er ganske presist hva det vil si å være Brann-supporter i diaspora, i utlendighet. Du er alltid et sted du ikke burde vært. Litt for langt vekke geografisk – men tett på emosjonelt. Derfor stiftet vi denne foreningen vår, Diaspora Bergensis, og derfor betyr lørdag 9. mai 2026 mer enn en hvilken som helst annen kamp eller cupfinale.

Denne gangen skal jeg være der. På Carls. På Voldsløkken. På Ullevål.

Katastrofenes by

Det er noe Georg Johannesen sa om Bergen som jeg ikke klarer å bli kvitt. Forfatteren og professoren oppsummerte tiden etter 1814 slik: «Bergens historie er 200 år med sammenhengende tilbakegang, bare avbrutt av enkelte katastrofer»

Bergen er byen som har brent og reist seg igjen. Og igjen. Pest, bybrann, fattigdom og ikke minst; statlig sentralisering, Oslo som sugde til seg alt av makt og penger og institusjoner – og Bergen stod igjen og var «nokke for seg sjøl». Med Bryggen og Fløyen og den inngrodde overbevisningen om at vi like gjerne kan klare oss uten resten av landet.

Historiker Morten Hammerborg skriver i boken «Bergenseren» at ingen andre nordmenn kan insistere på at de egentlig ikke er fra Norge – ingen andre dyrker seg selv, sin by og dens erklærte annerledeshet som bergenserne. Han argumenterer for at å dyrke seg selv som noe grunnleggende annerledes enn hovedstaden ble bergensernes vern mot statlig overmakt.

Og det er akkurat med den attityden vi skal farge Oslo rødt denne helgen.

Historien bak oss

Brann har vunnet cupen syv ganger på herresiden. Syv. På 118 år. Det er ikke et tall som lyger – det er et tall som forteller noe om hva det koster å bære røde og hvite drakter i Bergen.

Mange av oss som har levd et langt liv med Sportsklubben har fått herdet våre fotballhjerter av et til tider kronisk underpresterende Brann-lag.

Heispassasjertilværelsen på 80-tallet. Trønderbataljonen som pisset på oss gang etter gang på 90-tallet. Emosjonelt bergensk indre striregn etter Mjøndalen og etter den uvirkelige ydmykende fadesen i tåkehavet på Intillity. Nachspielet. Nedrykket.

Men så vendepunktet. Heisen som falt ned til OBOS ble omskapt til en ubergensk katarsis – ikke en urbergensk katastrofe.

I 2023: cupen hem! Bård Finne som løftet kongepokalen foran ett ellevilt kokende Ullevål.

No e vi der igjen.

Ove Thue og sangene som holder oss oppe

I 1974 ga Ove Thue oss «Byen é Bergen, og laget é Brann». Samme år: «Vi e de beste» – folk fra Halhjem i sør til Lindås i nord, som møtes og synger i kor. Femti år seinere er det fortsatt de to som river sterkest sterkest i den bergenske sjelen når dommeren blåser i gang.

Thues sanger er ikke nostalgi. De er en levende del av hvem vi er og utgjør selve kjernen i DNAet i supporterkulturen vår. Frekt. Tidi. Raust. Ingen har satt ord på det bergenske like godt som den bartekledde urbergenseren.

Så før helgen: Lær deg sangene folkens. Disse her skal sitte spikret:

Din første eller din tolvte

De mest voksne av oss har opplevd hele ti cupfinaler – og fire seire. Kanskje er dette din første. Det spiller ingen rolle. Denne helgen kommer du til å være med på noe historisk og du kommer til å kjenne det vibrere i hele bodyen. Og er du ikke fra Bergen – kommer vi denne helgen til å mane frem din indre bergenser.

Husk. Du er med på noe som er større enn ett resultat. Enten du husker tapet i 1978, jubelen i 1982, galskapen i 2004 – eller du var på Bali i 2023 og fulgte i 240p med lagging. Lørdag er vi der. Alle mann og kvinner. Bergensere i Østlendighet. Striler i eksil. Bergensere av opprinnelse og bergensere av overbevisning.

Lørdag er Papirtigerstaden vår. Foran oss: Ullevål, Nystemten og 10 000 kokende.

Da er det en ting som gjelder: Syng. For full hals. Hele kampen.

På tribunen er du ikke tilskuer – du er deltaker, uansett hvor mange cupfinaler du har i beltet fra før av. Lørdag bidrar alle.

Ikke kjør deg opp på for mange øllemenn for tidlig. Kle deg i rødt. Ta med skjerfet og tre bøttehatten godt nedover hovve. Følg forsangerne. Og når «Byen é Bergen» velter ut fra svingen – syng. Syng for de som er borte. Syng for alle kjuaguttene som sto med trynet i gjerdet i klokkesvingen, back in the day, og trodde at fallet mot avgrunnen aldri ville stanse. Ikke minst; syng for islendingen på sidelinjen som har tenkt på dette i 24 timer i døgnet.

På lørdag deler vi alle samme drøm som Freyr:

Gullið fer heim!